Øl, banning og vill jubel: Vi snakker fotball!

Eller kanskje litt mer spesifikt: Chelsea-Liverpool.

Jeg hadde akkurat fått satt meg ned. Svetten silte, mens jeg hørte noen rope "Oh, fuck off, bloody wanker!". Bosingwa hadde akkurat kastet seg ned som en skutt ung pingle med hjerteinfarkt etter Steven Gerrard hadde stjålet ballen fra ham med en ren takling. Var det lufttrykket som fikk ham til å falle? Ikke vet jeg. Fremmede menn fortsatte å skjelle ut både dommeren og spilleren. Hvis dette hadde vært en vanlig dag og jeg hadde sett noen mystiske rasende personer, ville jeg kanskje følt meg litt truet. Men disse menneskene var ikke noen ukjente galninger. De var Liverpool suportere. Og nå var jeg blandt dem.

Jeg hadde akkurat kommet fra volleyball trening (Derfor jeg svettet btw). Noen ryddet litt plass til meg på en sofa ved storskjermen. Flaks, ettersom det var den eneste plassen igjen i en ellers full pub. Jeg spurte han som satt nærmest meg (bartenderen faktisk) om hva stillingen var. Svaret kom som en flodbølge av lykkerus: Liverpool hadde tatt ledelsen! Men kampen var enda ikke over. Det som fulgte var litt skremmende. Chelsea presset på. Ikke dominerende, men likevel nok til å få en stakkar til å være nær hjerteinfarkt noen ganger. Kampen var tross alt mot et lag som ikke hadde tapt på hjemmebane på 86 (?) kamper. Dommeren blåste i fløyta.. Half time.

I pausen fikk jeg sofaen helt for megselv. Det passet meg bra, ettersom nakken hadde blitt ganske stiv etter å ha sittet heller dårlig (Det var en grunn til at det var siste plassen som var ledig). Jeg leste litt i en avis forran meg om hvordan den nye James Bond filmen kom til å være mens jeg slurpet i meg litt iskald cola. Tror nesten jeg skal se den filmen. Reklamene er over for en liten stund, og målet blir vist på storskjermen. Det føles nydelig.

Andreomgang fulgte tett etter. Og det var virkelig litt av en omgang! Liverpool gikk direkte inn i angrep, og resten av omgangen virket det som at de helrøde skulle doble ledelsen. Stemningen var topp. Men det var først da Ryan Babel ble byttet inn at jeg fikk frysninger langs ryggraden. Vill jubling, og ikke uten grunn! Babel er virkelig fantastisk. Nei, han fikk kanskje ikke ordnet noen mål, men angrepene fikk straks en ny dimensjon. Her var det ofte magiske øyeblikk. Hvordan var det da frisparket til Alonso endte som stang ut lurer du kanskje? Jo, folk reiste seg, holdt seg rundt hodet og satte seg rolig ned igjen. Gentlemans sport.

Største øyeblikket under en vidunderlig fotballkamp: Når Sami Hyypia ble byttet inn. Hele puben ristet i jubling som ble ledet av fansen nærmest skjermen: "Oooooooooooh Sami Sami! Sami Sami Sami Sami Hyypia" ble ropt i respekt til veteranen. Og rett etter var kampen over. Igjen, vill jubel! Noen skrek ut "Fuck off Chelsea, you ain't got no history. 18 leagues and 5 champions; that's what we call history", andre gikk og tok suporterne til motstanderen i hånden over en god kamp. Jeg gir mest respekt til de i den siste gruppen.

Der endte historien om en vakker dag for fotballen, der rekorder ble brutt, tabelltoppen ble tatt over og 3 viktige poeng for å ta seieren i premier league