Livet i Essex

En sykdom skylles ut over "The University of Essex". Man kan høre det i veggene: Halser som blir revet opp, slim som drukner folk når de sover og den dystre stillheten av folk som går rundt som søvngjengerer.

Velkommen til universitetslivet

Ok dette blir herved min blogg fra England. Jeg merker at blogging har blitt populørt nå, så jeg følger saueflokken blindt. Siden dette er mitt første innlegg, føler jeg at jeg blir nødt til å legge inn litt detaljer og historie av hva som har skjedd den siste uken

Dag 1: Reisedag

Kjørte til flyplassen med min moder og fader, og møtte elstebrodern i Stavanger. Fikk spist et siste norsk måltid med dem, og sagt farvel. Flyturen så ut til å gå helt greit. Jeg kom meg gjennom metalldetektorene, kom meg på flyet (som gikk noen minutt for sent siden pilotene måtte ha en liten pause først) og fikk løst en sudoku før jeg landet, med noen eldre danske damer ved siden av meg. Alt var ordnet. Kofferten som hadde 3 kilo overvekt kom seg frem uten problemer, jeg hadde passet på meg og drosjesjoføren møtte meg lykkelig på flyplassen med et gigantisk skilt. Untatt den siste delen stemmer det nok ganske bra..

Det hadde selvfølgelig vært to (Ikke en, to) bilulykker på motorveien, så drosjesjoføren hadde ikke kommet seg frem. Så der gikk jeg, og lette etter navnet mitt mellom en haug av skilt holdt av arabere, indere og noen få, og veldig hissige, briter. Plutselig hørte jeg en lyd! Det var mobilen min!! Jeg hadde fått meldingen: "2 accidents drivr on way still. Pse wait he wil b there". Det stemmer....sms språk fra første stund..

Vel, jeg ble hvertfall hentet litt over 1 time etter jeg hadde fått meldingen, og ca 1,5 timer etter jeg hadde landet. Turen til Universitetet var ikke så gale. Sjoføren fortalte livshistorien sin (Han ble sendt til militæret da han var 15, har en campingvogn og er meget glad i amerikanere), så jeg kjedet meg hvertfall ikke. Det eneste negative etter at jeg plukket opp, var at jeg ble sluppet av på feil side av universitetet, noe jeg fant ut etter å ha stått i feil kø bak 15 andre for å få nøkkelen til rommet. Så da begynte ferden til nordsiden, slepende på den samme tunge kofferten som jeg slepte rundt på flyplassen. Blodet sprutet (litt overdrevent kanskje) fra hånden da jeg omsider var fremme på rommet mitt omkring 12:30 lokal tid. Det ville være herlig å legge seg ned i en god seng. Desverre var sengen min av plastik. Jaja, en kan jo ikke ha alt i verden.

Dag 1 var omme, og oppdateringen for dag 2 kommer neste gang jeg gidder